«Coup de Grâce» av Kjersti Andvig

Kjersti Andvig, på det nydelige bildet, er en norsk kunstner. Hun er født i 1978 og har laget mange spennende kunstverk som er blitt kjent både nasjonalt og internasjonalt. Hun har blandt annet samarbeidet med Lars Laumann. Hennes kanskskje mest berømte verk er en dødscelle hun har strikket i 1x1 format.

Nå skal jeg ta for meg et berømt verk - giljotinen! Nedenfor kan du se bilde av den. Du skal også få vite hvorfor Andvig har strikket dette og hva det betyr.

Hun strikket denne fordi hun deltok på strikkeutstillingen på Kunstindustrimuseet i Oslo, høsten 07. Den står foran en banner hvor det står "Coupez Leur la Téte", som på norsk betyr "Kapp av dem hodet". Den er blodig rød og bak den er det kurver med strikketøy. Dette skal symbolisere kvinnene som satt å strikket før de skulle bli henrettet, noe som var en folkeforlystelse i den franske revolusjonen.

Grunnen til at hun har brukt strikketekninkk, er fordi vi forbinder det med noe varmt og koselig. Hun får noe koselig til å vise oss noe uhyggelig i verket - dette er et svært godt virkemiddel.

Giljotinen er en historisk del av et prosjekt om dødstraff. Hun har jobbet med strikking senere i tiden også.

Denne giljotinen er litt annerledes, den kan rett og slett ikke brukes fordi hele objektet er dekket av

strikket materiale. Den skarpe kniven er innhyllet i grå ull, og dermed er den ikke farlig. Denne maskinen kan ikke ta noen liv, men den fungerer helt brukbar for

å markere et synspunkt. Andvig arbeider med et

prosjekt som har resultert i flere strikkede verk, hvor hun tilkjennegir sin

motstand og engasjement mot dødsstraff.

Dette verket kan betegnes som politisk kunst. Politisk kunst begynner å bli populært i samfunnet i dag.

Dersom vi behandler politikk og kunst som to atskilte områder, får man jo en veldig tradisjonell opplevelse av hva politisk kunst er, altså at det for eksempel hele tiden skal være spor av sakpolitikk i et kunstprosjekt. Det kan også være slik at erkjennelsespolitiske ligger i en kunstnerisk prosess. Det muliggjør handling og det muliggjør aksjon. Og det har jo vært en veldig viktig del av frigjøringspedagogikk, for eksempel. Hvordan undertrykte folk først må få en opplevelse av at de kan agere, at de kan tenke selv, og at de kan forandre sin situasjon, før de faktisk kan reise seg. Derfor handler dette her mer om erkjennelse enn om sakpolitiske prosesser.

Kunst er i ferd med å bli/bør bli som en arena der man kan holde på med frigjøring. Og frigjøring er for meg, alltid politisk, eller har et politisk potensiale.

Vi kan altså si at Andvigs verk er politisk kunst fordi det erkjenneslsespolitiske ligger i en kunstnerisk prossess, der frigjøring er viktig.

Personlig liker jeg idéen til Kjersti Andvig. Det er et kreativt, dramatisk og levende uttrykk som gir meg en følelse av død og blod, noe som sikkert er meningen med det. Jeg liker meningen med verket. Jeg liker også engasjementet mot dødstraff og at hun har sin egen stil. Det noe vakkert ved det dystre.

Er imponert over en så fantastisk idé!

-Maria-